Individer som har problemer med å regulere nervesystemet sitt, som reagerer negativt på ny stimuli og utsettes for stress er i faresonen for å utvikle magesår (Kovac, 2022). I tillegg er det påvist gjennom forskning at kolikk, diare og stereotypier som krybbebiting har en sammenheng med magesår på lik linje som ved langvarige smerter, økte kortisolresponser på ny stimuli og stress. Hos de hestene som allerede har magesår, forverres denne under hard trening og vil ofte ha en negativ påvirkning på ytelse (Vokes, J., Lovett, A. & Sykes, B. 2023).
28 mars 2023 mistet vi Lusi til silosjuka (Polynevropati/ AEP). Hun skulle blitt 5 år den våren.
Hun hadde hatt symptomer siden januar samme år, men det virket som at hun var i ferd med å klare og helbrede seg selv fra sykdommen, fordi hun tråkket over og snublet mindre fra starten av mars og utover. Hun hadde født Frigga 28 mai året før, og var en utrolig god mor.
Men kl. 18.00 tirsdag 28 mars klarte ikke beina til Lusi å holde henne oppreist lenger, og hun kollapset ute på beitet. Jeg var i ferd med å avslutte den siste timen for dagen og fikk akkurat sagt "hade" til eleven min, da samboeren min kom og sa han hadde sett Lusi kollapse. Vi løp ned dit, forsøkte å lokke, motivere og dra henne på beina igjen, men tross for flere forsøk, klarte hun ikke å komme seg opp.
Hun virket først forvirret over å ligge på bakken, hun samlet krefter, dro frembeina frem og forsøkte å komme seg opp, men høvene på bakbeina ville ikke lystre, så hun bare kavet seg litt frem og kollapset på nytt. Hun gjorde flere gode forsøk på å komme seg opp, men hver gang kollapset hun, og virket mer og mer frustrert over å ikke få det til.
Frigga kom bort ved flere anledninger og forsøkte å drikke melk, men Lusi blokkerte og avviste henne. Vi innså ganske fort at det ikke var noe som kunne gjøres for henne, og ringte veterinæren for å la henne få slippe.
Frigga fikk komme bort og undersøke kroppen hennes etter at Lusi sin sjel hadde fått galoppere over regnbuen. Hun gravde på kroppen til mammaen sin med frembeinet, bet henne i mulen og øyet for å forsøke å vekke henne, men til ingen nytte.
Det virket som at flokken, inkludert Frigga, håndterte det bedre enn meg, som satt knust, fortvilet og var oppløst i tårer (og selv nå når jeg skriver dette innlegget, triller tårene så jeg ikke ser tastaturet). Men heldigvis hadde Frigga flokken sin rundt seg, som hun hadde vokst opp sammen med og som ga henne støtte og trygghet da hun mistet mammaen sin.
Maia, som på den tiden snart ble 6 år, tok på seg surrogat rollen ovenfor Frigga, og adopterte henne som sin egen. De to ble veldig tett knyttet, noe jeg merket når vi skulle leie de inn til stallen for å gi de grøt. De to måtte leies samtidig, ellers stod den som var igjen og ropte og stresset langs med gjerdet.
Men jeg har ikke stresset med å skulle skille de, jeg har tatt hensyn til begges behov for å være i nærheten av hverandre, og hele tiden holdt meg innen for stress terskelen deres. Da Frigga var ca. 1 og 1/2 år virket det som at de begge to hadde fått healet sine indre, mentale sår, og vi kunne begynne å strekke strikken lenger i forhold til den fysiske avstanden mellom de to, og separasjonsangsten er per nå borte.
Så det jeg reflekterer over videre i dette innlegget er alle de føllene som tas vekk fra mammaen sin i en alder av 6 til 8 måneder. Når jeg selv har opplevd hvor traumatisk det var for Frigga å miste mammaen sin i en alder av 10 måneder, og enda hun fikk undersøke kroppen og merket at Lusi sin sjel var borte.
Jeg tenker på alle de føllene som en dag opplever enten at mamma plutselig er ute av synet og ikke kommer tilbake, eller å bli transportert vekk fra både mor, tryggheten fra flokken, det kjente stedet de har vokst opp og de menneskene som de kjenner og er trygge på. Frigga fikk jo beholde alt dette, og allikevel ble hun kjempe stresset hvis Maia ble tatt ut fra beitet, og porten ble lukket uten at hun fikk være med ut.
Videre i teksten viser jeg til forskning jeg har funnet, og så skriver jeg om mine egne refleksjoner rundt det vi utsetter føllene våre for:
Porges (1997 og 2009) er blant de forskerne som slår fast at pattedyr, og til dels virveldyr, har tilnærmet likt nervesystem og liknende grunnleggende strukturer i hjernen som styrer de fysiske motoriske systemene og evnen for adaptiv læring (Evans et al. 2024., Robertson et al. 2014). Det vil si at de funnene forskning har gjort på mennesker, når det kommer til å forstå nervesystemet vårt og utvikling av å mestre blant annet selvregulering, kan vi i stor utstrekning overføre til hesten.
For å beregne hestens alder kan man gå ut i fra at hvert år hesten lever de første 10 årene av sitt liv, vil hvert av disse tilsvare 3,5 menneskeår. Altså er en åring ca. 3,5 menneskeår, og en 10 åring ca. 35 menneskeår. Etter dette endrer det seg litt, og 1 hesteår tilsvarer ca. 3 menneskeår (dyrlegenett).
I boka Handbook of Life Course health Development skriver Halfon et al. (2018) at et av de viktigste stadiene i menneskelig utvikling er i årene 6 - 11. I løpet av disse årene foregår det en stor og vid spredt utvikling i kognitive funksjoner, evnen til å føle motivasjon, utvikling av sosial atferd med store implikasjoner for utvikling av personlighet, kjønnsforskjeller og ikke minst selvregulering av nervesystemet.
Jeg påstår ikke at hesten utvikler seg i samme tempo som oss mennesker, for det er nok ikke tilfellet. Men likevel så gir det oss en indikasjon på at det tar flere år før nervesystemet klarer å regulere seg selv, uten hjelp fra omsorgspersoner slik som føllets mamma og resten av flokken som føllet vokser opp sammen med.
Og når vi da ser for oss situasjonen hvor føll tas vekk fra mor i en alder av 6 til 8 måneder, hvor den da i menneskeår er ca. 1 år og 9 mnd. til 2 år, så er logikken i mitt hode i hvert fall at dette er ALT for tidig. Føllet har absolutt ikke fått utviklet seg ferdig til å kunne takle den påkjenningen det er å dra fra mor, flokk, kjente omgivelser til et nytt sted, nye hester, nye og ukjente omgivelser med nye stimulier, og at nye mennesker skal håndtere den på en ny måte enn hva den er vant til.
Hadde det vært en mulighet å endre vår praksis fra å sende føllet av gårde til en ny eier i en alder av 6 til 8 måneder - til at heller den nye eieren overtar utgiftene knyttet til føllet frem til den er minst 1 år, gjerne 1 og 1/2 år? Og i løpet av denne tiden kan den nye eieren komme og besøke føllet mens den står hos mor, slik at føllet blir kjent med sitt nye menneske. På denne måten vil åringen, når den først drar vekk fra mor, flokk og kjente omgivelser så kommer den i hvert fall frem til et menneske den kjenner <3
I boken Equine stress: Nevroendocrine Physiology and Pathophysiology forklarer Kovac et al. (2022) at uavhengig av stimulansens natur, er hestens stress respons et effektivt og svært konservativt sett av sammenhengende relasjoner designet for å opprettholde fysiologisk integritet, selv under de mest utfordrende omstendigheter. De kommer med eksempler på slike stressfaktorer som ved tannsmerter, magesmerter, under transport, å ankomme ukjente steder, under avvenning fra mor, ved kirurgi og når hesten har betennelser i kroppen.
Stressresponser som oppstår når hesten føler seg forstyrret eller truet er vanligvis en mekanisme for å opprettholde den indre balansen, altså for å beskytte kroppen og ikke for å tilpasse kroppen til omstendighetene.
Forskere foreslår strategier for å forebygge magesår hos voksne hester. Blant annet bør hester spise 2% daglig av kroppsvekten sin i grovfòr av god kvalitet, å trene på ettermiddagen/ kvelden etter at hesten har spist grovfòr (selv en mengde på 300g før trening viste god effekt), redusere antall forskjellige kusker/ ryttere så mye som mulig, i tillegg til at de anbefaler to, helst tre hviledager per uke.
Magesår kan oppstå to steder. Enten øverst i magesekken mot spiserøret, eller nederst i magesekken ned mot tarmen. Hvorfor økte mengder/ fri tillgang på grovfòr virker positivt på magesår er fordi den sure magesyren blir mer nøytralisert ved spyttets pH. Når hesten spiser grovfòr øker de spyttproduksjonen, i tillegg til at grovfôret legger seg som en ball nedrest i magen, og hemmer oppstøt fra tarm.
Det er ikke bare føll som utvikler PTSD og magesår, men de er absolutt utsatt for å få det. Evert, min Nordlandshest på 23 år, er jeg ganske sikker på at hadde magesår da han kom til meg for 6 år siden. Det er omdiskutert i forskningen om hester kan heale seg selv, ved å ha mulighet til å spise på fri tilgang/ stå på beitet, kutte ut korn og minimere kraftfôr samtidig som det økes i grovfôrmengde, og at hestens miljø og omgivelser oppleves som positive og uten påkjenning av stress, i tillegg til at de får muligheten til fri bevegelse, sosiale interaksjoner med andre hester og utførelse av artsspesifikk atferd.
Men de symptomene som Evert hadde: ofte diare, kolikk flere ganger i året (de første tre årene), dårlig/ grov pelskvalitet (vinterpels), og at han var sur og forsøkte å bite når gjorden skulle strammes eller når han ble børstet der - har blitt enten borte eller markant bedre. Han har (bank i bordet) ikke hatt kolikk på over tre år, han har ikke diare lenger, han har mye bedre hårkvalitet, han har blitt inkludert som et medlem inn i den sosiale flokken, og han har nå fått et nytt favoritt sted å bli klødd: nemlig på magen!
Hvis du har klart å henge med meg gjennom denne lange teksten, så takker jeg deg fra bunnen av mitt hjerte!! Dette er en av hjerte sakene mine, det at vi utsetter føllene for en traumatisk start på livet, - bare fordi det alltid har blitt gjort sånn.. Jeg kjenner flere oppdrettere som holder på denne praksisen, og det er gode og snille mennesker, så jeg påstår absolutt ikke at noen gjør dette for å være griske, slemme eller onde - og jeg ønsker ikke at noen skal henges ut selv om de holder på med denne praksisen. Men vi må belyst temaet, og få endret på vår holdning og praksis når det kommer til salg av føll.
Og det vil alltid være individuelle forskjeller, noen mødre blir sinna på føllene og jager dem - dette er selvfølgelig ikke noen god situasjon for noen av de, men da håper jeg føllet har andre flokkmedlemmer den har vokst opp sammen med som den kan få gå sammen med på et annet beite, slik at den får bli værende på samme sted, med kjente rutiner, stimuli og mennesker som håndterer den. Og dersom hoppa jager føllet i en alder av 4, 5 eller 6 mnd. håper jeg ikke denne hoppa blir avlet videre på da dette ikke er gode og sunne morsinstinkter eller kvaliteter. Ikke alle hopper utgjør gode mødre, sånn er det bare. Snakk med en saue, grise eller ku bonde så vi de fortelle deg: ikke alle er gode mødre.
Det gjør meg trist, frustrert og lei meg at vi i 2024 fortsatt gjennomfører praksisen med å sende føllene av gårde i en alder av 6 til 8 mnd., når vi nå vet hvor mye slike livs endrende situasjoner preger hestene våre. Også klør vi oss i hodet senere når hesten er eldre og lurer på hvorfor hesten har problemer med å regulere nervesystemet sitt, hvorfor den takler dårlig å komme på nye steder, hvorfor den stresser i ulike situasjoner og hvorfor den utvikler magesår og PTSD....
Et lite hjertesukk fra meg... <3
Comments